“For meg vil den alltid være “zombiekrigen”, og selv om mange ville protestere mot den vitenskapelige nøyaktigheten av ordet zombie, ville de slite med å finne en mer globalt akseptert betegnelse for skapningene som nesten forårsaket vår utryddelse. Zombie forblir et knusende ord, enestående i sin makt til å mane fram så mange minner eller følelser, og det er disse minnene og følelsene som er temaet i denne boka” (Brooks, 2006, s. 5).
Ordene er hentet fra bokens innledning som er skrevet av bokens “hovedperson” som er en veldig upresis betegnelse, men han er den eneste vi følger fast gjennom hele boken. Grunnen til at “hovedperson” er noe upresist er fordi hele denne boken er basert på intervjuer av de som overlevde zombieutbruddet denne boken tar opp. Dermed er det sånn sett ikke noe hovedperson, men vi følger denne navnløse intervjueren gjennom hele boken, der vi følger med på hvem han intervjuer og de ulike spørsmålene han stiller ulike personer. Hele boken er altså basert på intervjuer. Grunnen til at vår hovedperson samler opp disse intervjuene til en personlig historiebok er som han selv sier: “Mange av minnene eksisterer kanskje ikke lenger, de er fanget i kropper og sinn som er for ødelagte eller skrøpelige til å se fruktene av seieren de har høstet” (Brooks, 2006, s. 7) Med andre ord, han intervjuer ulike typer mennesker som har overlevd og seiret over zombiene. Dette er en etterkrigs dokumentar som er basert på intervjuer etter krigen som tydeligvis menneskeheten har delvis vunnet. Grunnen til at jeg avslører menneskehetens seier mot zombiene er fordi jeg oppfatter ikke denne boken som en “thriller” eller annen spenning selv om enkelte deler av boken inneholder dette aspektet. Jeg oppfatter den likhet med intervjuerens hensikt som nettopp en etterkrigs dokumentar. Boken avslører dessuten også ganske tidlig at det det har gått ca. 12 år siden zombiekrigen sluttet.
Jeg er kjempe imponert over denne boken. Jeg har aldri lest noe lignende (og jeg har lest mye!). Ved hjelp av intervjuene får vi se en veldig variert, fargerik og ikke minst svært levende historie. Intervjueren reiser til ulike land over hele verden å snakker med folk som var i spesialstyrkene, med barn, med leger, med folk i legemiddelfirmaer osv. Det som imponerer meg mest i denne boken er Brooks evne til å virkelig sette seg inn ulike utfordringer menneskeheten opplever basert på kulturelle, individuelle og psykologiske forskjeller. For eksempel, mange som under fredelig tid var vellykkede reklameagenter, finansmenn og skuespillere blir plutselig “tapere”, de har ingen nyttig kompetanse å bidra med under krig. Mens rørleggerne, snekkere og andre praksisyrker blir virkelig verdsatt. For mange blir dette en krise i seg selv. Han intervjuer en privat livvakt som jobbet for en svært rik kjendis som på tross av at verden er infisert med kjøttetende halvdauinger så fortsetter han og andre kjendiser å blogge og filme om seg selv. Eller om hvordan enkelte friske mennesker, såkalte “quislinger” blir mentalt zombier for å deale med den store psykologiske krisen som skjer når halve jordas befolkning er infisert. Og om kyniske legemiddelfolk som utvikler medisiner som ikke fungerer for å så senere flykte til en av de få fredelige stedene i verden- sørpolen. Og sist ikke minst hvordan målløse cubanere ser at hvite amerikanere kommer i hjemlagde båter over til Cuba (denne fikk jeg meg en god latter av). Det lille som stod om Norden er at vi på tross av høy forekomst av zombier klarer å leve fredelig et halvt år av året: vinteren. Brooks forklarer også mange andre elementer som jeg ikke hadde kommet på, som hvordan profesjonelle hundetrenere trener opp hunder og det følelsesmessige aspektet som følger med dette, fenomenet masseselvmord blant befolkningen, hvordan hverdagen var for de som måtte renske opp havet for zombier og til og med hvordan tolker slet mye psykisk etter å ha tatt imot radiomottakelser fra folk i nød. En stor del av boken tar også opp hvordan menneskeheten klarte å overvinne zombiene ved hjelp av Redeker-planen. Jeg følte meg virkelig ikke trygg når jeg leste denne boken. Det at Brooks tar opp slike hverdagslige aspekter ved zombiekrigen gjorde det hele ekstra ekkelt. Jeg husker jeg ikke turte å gå ut i sjøen da jeg hadde ferie på Kreta av redsel for at sjøen ikke var nok “ryddet” av spesialstyrkene som er ansvarlig for å rydde opp i sjøen. Jeg begynte å gjøre research midt inn under ferien min for å se om det var noen gamle palasser og borger i nærheten av meg. Dette er nemlig et av de lureste tiltakene man kan faktisk gjøre i tilfelle zombieutbrudd i og med at borger og mange palasser er i følge Brooks konstruert for å holde menneskelige invasjoner ute. Brooks er i likhet med meg en zombiefanatiker. Han har tidligere skrevet The Zombie Survival Guide, så er kanskje ikke så rart at han kom på mange ulike metoder som menneskeheten bruker for å overleve i denne boken. Han er også halvt jøde og grunnen til at jeg påpeker dette er fordi i boken så bygger Israel en stor mur rundt Jerusalem (tror dette er med i filmtraileren også) og er dessuten en av de første landene som virkelig ser trusselen av disse få utbruddene som skjer rundt i verden før det virkelig eksploderer. Når intervjueren i boken spør om dette til en israeler svarer han: “Til syvende og sist tror jeg det handler om hvor man blir født. Det hadde seg slik at jeg ble født inn i en gruppe mennesker som lever i konstant frykt for utryddelse. Det er en del av vår identitet, en del av vår tenkemåte, og vi har gjennom grusom prøving og feiling lært oss å alltid være på vakt” (Brooks,2006, s. 40). Dette er en av mange eksempler på at Brooks har en god kjennskap til sosialantropologi og det er dette aspektet som leser opplever gjennom hele boken. World war Z handler nettopp om dette. Om hvordan mennesker klarer å overleve på ulikt individuell vis, men også basert på deres kultur og hvor de kommer fra. Det er en bok som handler om de som overlevde. Det handler om hva det vil si å være menneskelig i en verden hvor fienden opphører å være et menneske. Det er ikke en zombiebok, men en svært menneskelig bok som tar for seg menneskelige reaksjoner i møte med krise. Og nettopp dette aspektet gjør hele boken så grufull brutalt virkelig og håpefull. Har ennå ikke sett filmen, men tror den er ganske annerledes enn boken basert på hva jeg har sett av traileren. Ingen kjekkas her med en familie å redde! Terningskast:
Kristels Bokverden 